God ettermiddag! Nå har jeg nettopp komt hjem fra jobb og skal snart shine kåken litt. LITT. Orker ikke mer enn det. Som regel er Peter og jeg ganske flinke til å holde orden (jeg er flinkest heheh), mens en sjelden gang står ting og hoper seg opp. Det liker jeg ikke, så i dag er det på tide å få fingern ut av røven og gjøre det koselig igjen. Her er noen eksempler på hvordan det står til:

– Tomme bokser som har stått i to dager. Er det så vanskelig å ta en bærepose fra skuffen under og få de vekk?

 

– Vekter som ligger MIDT i leiligheten. Egentlig er det ikke rot i mine øyne, men heller motivasjon så jeg enkelt kan trene når det passer meg 😀

 

– Yesss, kveldsmaten fra i går står fortsatt på stuebordet! Tenkte vel at den bare kunne stå til frokost….

 

Og så har blomstene fra bryllupet tatt kvelden.. Synes at de fortsatt er litt sjarmerende jeg. Det kan jo hende de blir fine når de er helt gone! Venter i spenning.

Til slutt må jeg bare fortelle dere om flausene jeg har hatt i helgen. Den første var i går da jeg jobbet på dagtid, og jeg plutselig fikk øye på en som Peter jobba med før. Jeg gikk mot køen han stod i og lurte på om jeg skulle være høflig og si hei. Tankekjøret begynte «selvfølgelig skal jeg hilse, han har jo til og med spurt om han kan få se leiligheten mens han er her!«, og så kicka smalltalk-fobien inn «nei, han kjenner meg sikkert ikke igjen, jeg får bare late som at jeg ikke har sett han«. Akkurat i dét jeg gikk forbi køen, så jeg en kar med solbriller som ligna på fetteren min, og en fetter skal jeg jo alltids klare å hilse på! Så jeg bråsnudde, skreik ut «neimen HEEEEI, er det DEG??«, og så til min store forskrekkelse at det var jammen ikke fetteren min. Snudde meg automatisk mot han som jeg egentlig ville hilse på først og sa «Oisann, det var jo deg jeg kjente igjen og skulle hilse på, ikke han, ehe!«…. Skjønner ikke hvorfor jeg måtte late som noe annet. Jeg kunne jo bare sagt at jeg trodde at han var fetteren min og at jeg tok feil. Haha.

Neste flause skjedde i dag tidlig, da jeg kom en time for tidlig til jobb. Jeg tenkte jeg skulle slappe av litt ute i skyggen før jeg starta arbeidsdagen, satte meg godt til rette med et pledd i en av sofagruppene. Helt uten å mene det klarte jeg å SOVNE! Jeg våknet sikkert noen minutter etter av at tre karer var på vei mot sjappa (god hørsel i søvne..). Jeg satte meg fort opp for å late som at jeg hadde vært våken hele tiden, og heldigvis hadde de ikke komt seg helt bort der jeg lå, så jeg tenkte at de ikke hadde sett meg. Så sa han ene «Ligger du her og sover?«, og jeg svarte meeeget overbevisende «Eeeh nei. Neinei! Nei. Jeg bare… nei!», mens jeg tenkte «IKKE SNAKK, DU KLARER IKKE Å PRATE NÅR DU NETTOPP HAR VÅKNA«, og så sa jeg «Jeg bare venter på kokkene, men det var så kaldt at jeg måtte ha pledd»…. Pledd… i denne sydenvarmen…. Igjen: hvorfor kunne jeg ikke bare si «ja jeg duppa visst av i noen minutter«.

Egentlig har hele livet mitt bestått av sånne småflauser, men det har faktisk vært lite av det i år. Kanskje derfor jeg kjenner så ekstra godt på det nå 😀 Nå blir det rydding! Kos dere i varmen <3