HEY! I dag fikk jeg en god idé, nemlig guggle hva jeg kunne gjøre med poteter som har blitt til overs. Jeg ville ikke lage potetstappe eller røstipoteter, og heller ikke den type salat som jeg alltid lager. Heldigvis kom jeg over en oppskrift på potetsalat som var helt ny for meg.

Dette trenger du:
6 Poteter (jeg brukte mandelpotet)
3 cherrytomater
1 kvart rødløk
1 halv blomkål
1 pakke sukkererter
Litt salat

Dressing:
1 halv chili
2 ss rødvinseddik
1 ts sukrin/sukker
1 ss matolje
Salt og pepper

Dette gjør du:
– Skjær opp potetene i biter du liker, og stek dem i ovnen.
(gjør ingenting at de er kokt på forhånd)
– Skjær opp alle grønnsakene og bland det i en stor skål (bortsett fra chili).
– Finhakk chilien og bland alle ingrediensene til dressingen.
– Avkjøl potetene og bland det inn i salaten.
– Hell dressingen over.

NAM! Kjempegodt var det 😀 Peter digga det han og. Han måtte selvfølgelig ha noe kjøtt til, men jeg syntes det var en god middag i seg selv, takket være potetene. Jeg gjorde som vanlig min egen twist på oppskriften, men originalen finner dere her.

I dag har jeg ikke trent noe som helst siden jeg er så støl. Peter og jeg jogga Strynemila sent i går, og da vi var hjemme igjen måtte han bare massere bak på beina mine (eller bakbeina som jeg så pent sa…). Hadde det ikke vært for den massasjen hadde jeg sikkert ikke gått i dag, haha. Neida. Jeg nekta å jogge gjennom sentrum da jeg fikk hold, og Peter like oppgitt hele veien. Men så kom vi ut av sentrum, og da lærte Peter meg noen joggetriks som gjorde at jeg holdt ut HELE veien. Det er sykt imponerende til å være meg altså. Ikke ett stopp liksom! Trikset var først og fremst at jeg skulle holde en stein i hånda på den siden jeg fikk hold, og det andre var å sette meg mål hele tiden. Måtte tenke mål som å jogge bort til neste hus, og når vi kom til huset skulle jeg ikke stoppe, men tenke at jeg skulle klare til neste tre, og så bort til traktoren, og så bort til gjerdet, og så videre bort til mannen med fiskestang, og så videre, videre, og videre. Dette gjorde jeg faktisk første delen av joggeturen, og til slutt løp jeg bare helt automatisk. Resten av joggeturen fokuserte jeg på vannmelonen som lå hjemme i kjøleskapet. Selvfølgelig var jeg dritsliten og tenkte at dette gjør jeg ALDRI igjen, og plutselig var vi nesten hjemme og da sa Peter at vi måtte stoppe, gå normalt og bevege oss. Det føltes helt merkelig å gå, akkurat som å hoppe lenge på en trampoline og så hoppe opp og ned på bakken etterpå, hvis dere skjønner hva jeg mener. Så var vi hjemme, og vannmelon har aldri smakt så godt! Det var seriøst sykt. Høres ut som at jeg aldri har løpt i hele mitt liv, haha. Men ja, en god stund siden for å si det slik.

Det rare er at i dag hadde jeg lyst til å løpe igjen, men jeg har heller lytta til kroppen og kosa meg med mat og jobb. Om kort tid skal jeg tilbake til jobb for å bake. Kooos dere.