Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

MASK : Origins Ginzing

Dette gjorde jeg i England

Det er en første gang for alt

Hilsen flyskrekk

Hotel Comfort Karl Johan

Food & drinks : Vapiano

Nå skal vi reise!

Daddelgrøt : Perfekt som dipp

Det er lov å kose seg

Min første raw-middag

Arkiv for juni 2018

Graut og rykninger i beinet

Peter: Hei, hvor er du?
Meg: På butikken.
Peter: Ok, vi får middagsgjester snart så du må kjøpe noe.
Meg: Nei nå har jeg planlagt at vi skal spise havregrøt i dag, så da blir det havregrøt. Jeg kjøper kanel.

Det er innafor. Vi ble gode og mette alle sammen, selv om en person hadde lyst på kebab da vi satte oss ned for å se film, haha. Men hallo, luksus-havregrøt da, med finskjærte epler med kanel og sukrin, og bananbiter og full pakke. Nam nam!

Besøket har nettopp dratt, så nå skal jeg legge meg før full dag i morgen. Eller nei, jeg skal ta en styrkeøkt først, for nå føles kroppen endelig normal igjen. Jeg har vært så støl og rar i beina etter Strynemila for flere dager siden. Jeg fikk til og med en rykning i det ene beinet mens jeg serverte kunder på jobb i går, haha! Det var litt pinlig. De fikk ingen forklaring heller, jeg bare lot dem tenke sitt. God natt!

Nå skal det feires!

Hella! Nå har jeg akkurat komt hjem fra jobb hvor det er busybusy med midtsommer-rockfestival og full rulle. Tenkte bare å vise dere middagen vi hadde i går, vegetarrett med couscous, søtpotet, restesalat fra dagen før, squash, brokkoli og hjemmelaga dressing av mager kesam, hvitløk, salt, pepper og sukrin. Jeg elsker denne middagsvarianten, men jeg vet at Peter ikke er særlig begeistret. Han blir jo fort mett hver gang, haha. Men det er greit for meg for da spiser jeg det til lunch på jobb dagen etter.

Nå skal jeg bare fikse håret før vi kjører til Oldedalen for å feire sankthansaften med la familia. Har hørt rykter om at det blir rømmegrøt og vafler, woop woop, nå skal det feires! Etter det har jeg lyst til å dra hjem og lese mer i Papillon-boka mi, herregud jeg elsker den. Går hele tiden og lurer på hva som skjer next, haha. Den bør leses av ALLE.

Ønsker dere en fin feiring!

Dette gjør du med potetrestene!

HEY! I dag fikk jeg en god idé, nemlig guggle hva jeg kunne gjøre med poteter som har blitt til overs. Jeg ville ikke lage potetstappe eller røstipoteter, og heller ikke den type salat som jeg alltid lager. Heldigvis kom jeg over en oppskrift på potetsalat som var helt ny for meg.

Dette trenger du:
6 Poteter (jeg brukte mandelpotet)
3 cherrytomater
1 kvart rødløk
1 halv blomkål
1 pakke sukkererter
Litt salat

Dressing:
1 halv chili
2 ss rødvinseddik
1 ts sukrin/sukker
1 ss matolje
Salt og pepper

Dette gjør du:
– Skjær opp potetene i biter du liker, og stek dem i ovnen.
(gjør ingenting at de er kokt på forhånd)
– Skjær opp alle grønnsakene og bland det i en stor skål (bortsett fra chili).
– Finhakk chilien og bland alle ingrediensene til dressingen.
– Avkjøl potetene og bland det inn i salaten.
– Hell dressingen over.

NAM! Kjempegodt var det 😀 Peter digga det han og. Han måtte selvfølgelig ha noe kjøtt til, men jeg syntes det var en god middag i seg selv, takket være potetene. Jeg gjorde som vanlig min egen twist på oppskriften, men originalen finner dere her.

I dag har jeg ikke trent noe som helst siden jeg er så støl. Peter og jeg jogga Strynemila sent i går, og da vi var hjemme igjen måtte han bare massere bak på beina mine (eller bakbeina som jeg så pent sa…). Hadde det ikke vært for den massasjen hadde jeg sikkert ikke gått i dag, haha. Neida. Jeg nekta å jogge gjennom sentrum da jeg fikk hold, og Peter like oppgitt hele veien. Men så kom vi ut av sentrum, og da lærte Peter meg noen joggetriks som gjorde at jeg holdt ut HELE veien. Det er sykt imponerende til å være meg altså. Ikke ett stopp liksom! Trikset var først og fremst at jeg skulle holde en stein i hånda på den siden jeg fikk hold, og det andre var å sette meg mål hele tiden. Måtte tenke mål som å jogge bort til neste hus, og når vi kom til huset skulle jeg ikke stoppe, men tenke at jeg skulle klare til neste tre, og så bort til traktoren, og så bort til gjerdet, og så videre bort til mannen med fiskestang, og så videre, videre, og videre. Dette gjorde jeg faktisk første delen av joggeturen, og til slutt løp jeg bare helt automatisk. Resten av joggeturen fokuserte jeg på vannmelonen som lå hjemme i kjøleskapet. Selvfølgelig var jeg dritsliten og tenkte at dette gjør jeg ALDRI igjen, og plutselig var vi nesten hjemme og da sa Peter at vi måtte stoppe, gå normalt og bevege oss. Det føltes helt merkelig å gå, akkurat som å hoppe lenge på en trampoline og så hoppe opp og ned på bakken etterpå, hvis dere skjønner hva jeg mener. Så var vi hjemme, og vannmelon har aldri smakt så godt! Det var seriøst sykt. Høres ut som at jeg aldri har løpt i hele mitt liv, haha. Men ja, en god stund siden for å si det slik.

Det rare er at i dag hadde jeg lyst til å løpe igjen, men jeg har heller lytta til kroppen og kosa meg med mat og jobb. Om kort tid skal jeg tilbake til jobb for å bake. Kooos dere.

Fy til kasting av mat

Tenk før, det vil si kanskje bare to år siden, hadde jeg den innstillingen at det ikke var stress å kaste mat. Jeg innbilte meg at jeg ikke trengte å ha dårlig samvittighet for «de fattige barna i Afrika» da jeg slengte mat i søpla, fordi maten havna jo i søpla uansett – jeg kunne jo ikke akkurat hjelpe med å sende restene i en brevpakke?

Hvis ikke jeg noen gang har tenkt til å hjelpe u-land noe mer enn at jeg sender noen kroner i måneden, så kan jeg i hvert fall være bevisst på å være takknemlig over at vi har mer enn nok mat. Jeg kan ta meg selv i å føle meg blakk og bli irritert over at jeg egentlig ikke har råd til å bruke penger på tørket mango, eller synes det er kjipt at jeg bare har råd til en veske på 40 % rabatt istedenfor en annen veske på ønskelista. Mennesker som kjemper for å overleve driter vel langt i vesker, eller at de må nøye seg med matpakker av grøt og næring, for å klare seg, dag for dag. Når jeg absolutt ikke har råd til mer mat, så har jeg faktisk en skuff full av kikerter, røde linser, salatbønner, mel, kikertmel, nøtter, grovhakka tomat, tørkede frukt og bær, frø.. Vi har jo masse mat!

Dessuten, ved å kaste så masse mat øker vi matproduseringen, for maten har vi jo uansett kjøpt, og jeg antar at produsenter ser på statistikk over salg og øker produsering hele tiden. Det er logisk med tanke på at vi blir fler og fler mennesker også, men poenget er at vi kunne spart så mye mer. Dette går utover dyr og natur, og oss selv på lang sikt. En jeg var sammen med for flere år siden nektet å spise rester. Han mente det var ekkelt og skittent, haha. En annen jeg var sammen med nektet å pante flasker, for det så liksom så fattig ut. Er det rart vi mennesker er fucked hvis det er sånn folk går rundt og tenker? (eller så har jeg bare hatt rare typer, det kan diskuteres). … 😀

Jeg er i hvert fall ikke perfekt, men jeg prøver som regel å gjøre mitt beste, selv om det er lett å være egoistisk. Tidligere har jeg jo spist rester, men det var mer «ååå gleder meg til å våkne til mer taco i morgen». Nå går det mer i at jeg.skal.ikke.kaste.mat. Så i dag ble middagen det dere ser på bildene. Reste-tzatziki (hjemmelaget, namnam) fra middagen for 3 dager siden, salat fra frokosten i går, og couscous+quinoa fra middagen i går. Alt satt sammen til en ny, frisk og digg middag! 😀 Før hadde jeg nok kastet det ‘lille’ som var igjen av salat (så mye mindre ut da det var i salatboksen), men da jeg slengte det på en tallerken i dag oppdaget jeg at det var egentlig ganske mye! Resten av 2018 skal jeg bli enda mer bevisst, og forhåpentlig ha færre svake øyeblikk hvor det jeg ikke spiser opp havner i søpla.

Jeg lever visst i nok en ny boble hvor jeg ikke klarer å sosialisere meg på fritiden, og da underholder jeg meg selv med sunnere mat og trening, haha! Elsker det. Peter og jeg skal ut på joggetur så fort kampen mellom Iran og Spania er ferdig. Ha en fin kveld!

FINEVESKA MI – CalvinKlein

Morning! Døden er en rar sak, like rar som deg og meg og all eksistens i grunn. I dag har døden brakt meg en ny favorittlåt, av alle ting. Det viser seg at XXXTentacion ble skutt og drept sent i går, norsk tid, og det viser seg også at jeg ikke hadde hørt om han en gang. Så jeg måtte jo søke opp alle sangene hans, og jammen falt jeg hardt for «Sad«. Den går på repeat mens jeg drikker grønn te og gjør meg klar for dagen. Det er rart at vi får så mye sterkere følelser for ting når døden er innblandet. Hvis jeg hadde hørt denne sangen mens han var i live, er det ikke sikkert at jeg hadde likt sangen. Spesss.

Fra død til overfladisk, jeg tenkte å vise dere veska mi – den eneste med et merkenavn, og den eneste jeg hadde råd til, haha. Jeg synes den er kjempefin 😀

Fra Nelly.com – 40% rabatt 😀

Rosa er noe jeg alltid må tvinge meg selv til å bruke. Vet ikke hvorfor jeg prøver å gå med det en gang. Men lyseblått, det er innafor! Det er en farge jeg naturlig velger. Alt av blått er fint. Men ikke turkist interiør. Med mindre det er en sofa… Jeg endrer mening hele tiden. Sånn sett er det egentlig dumt av meg å skrive blogg, for folk kan ta meg på det senere: «men Iris, du har jo sagt at du ikke liker turkist interiør«, «jeg vet det, men akkurat denne TV-benken var fin«…

Ha en fin dag!

HOS FRISØREN : Før og etter

Hola! Nå er det skikkelig gult vær ute. Får litt sepia-filter-vibber her. Hvis ikke det er vinduene som er fulle av pollen. Startet dagen med en kopp te før jeg dro nedom jobben og spiste vegansk salat og en dobbel latte. Klokka 12 var det time hos frisøren (Petit), hvor jeg stripet etterveksten og stusset håret. Digg å bli kvitt den lengre manken jeg hadde bak hodet. Jeg klipte nemlig meg selv for en tid tilbake (aldri bra), men jeg var desperat etter å få vekk slitt hår før jeg hadde råd til frisørtime. Nytt hår = klar for slektstreff.

YES, freeesht med friskt hår! I dag har jeg en sånn antisosial-dag, og da blir jeg helt stressa av å være blant folk. Det tok kaka bort på Bunnpris da jeg var ferdig hos frisøren og måtte handle noe kjapt. Jeg gikk inn, fant det jeg skulle ha, kom til kassa, betalte og kjørte hjem – UTEN VARENE! Herregud, jeg ble helt stressa da jeg var hjemme og ikke fant maten min og til min aller største forskrekkelse innså at jeg IKKE PUTTA VARENE I POSEN EN GANG. Alle ansatte og de kundene som stod bak meg i køen må jo tro at jeg er heeelt borte (men så er det ikke akkurat langt ifra heller..) Jeg blir helt satt ut av meg selv, og at jeg aldri slutter å overraske.

Maten min ligger fortsatt på Bunnpris, heh. Er ikke lett å være Iris Taklo! Nå skal jeg gjemme meg under teppet og late som ingenting. Heldigvis har jeg en supersnill kjæreste som henter varene så fort han er ferdig med sitt.

Tortur

God kveld! Siden sist har jeg vært på campingtur en halvtime fra der jeg bor, i hele 5 netter! Jeg vaska armhulene én av dagene, dusja en annen dag, og de andre dagene ga jeg bare F. Skal man campe så skal man campe skikkelig. Da skal man være litt sommerskitten synes jeg. Men fra spøk til real life: campinglivet er skikkelig kos – så kos at det ga mye mer mersmak enn jeg hadde trodd på forhånd. Kanskje det blir noen flere netter i vogn i løpet av sommeren?

Den siste natta var derimot langt i fra idyll. Det varte bare i 10 minutter da, men uansett… Dere som har sett «Stranger Things» skjønner hva jeg snakker om når jeg sier slim- og smattelyder ikke sant? Det var seriøst noe RETT UNDER MEG som lagde sånne lyder, 10 minutter i strekk! Under campingvogna altså. Som jeg skrev til en venn så kunne lydene forveksles med en ku som ble tømt for kjøtt og blod av Voldemort. Sykt nasty! Jeg var så spent på hva det kunne være at jeg vurderte fram og tilbake om jeg skulle springe ut i trusa for å se, men «fornuften» stoppet meg og sa at det kunne være et monster eller en slange som skifta skinn eller noe sånt, så jeg turte ikke. I stedet åpnet jeg rullegardina for å se om jeg kunne se det ut gjennom vinduet, men det kunne jeg ikke, og plutselig, da jeg prøvde å dra ned rullegardina igjen med et smell, stoppet lydene. Kanskje jeg ikke har godt av å være for lenge borte likevel.

Tok dessverre ikke med meg kamera på camping, men fant et bilde av grass i filene mine. Og grass passer jo veldig godt til camping.

Ellers gikk store deler av tiden til lesing av romaner! Jeg har aldri, og da mener jeg virkelig aldri, lest ferdig en hel roman. Fagbøker er mer i min gate, men nå fikk jeg altså lese en bok som Tomine hadde med seg, og den var så god! Helt overrasket over hvor lett jeg klarte å leve meg inn i en oppdiktet fortelling av en person jeg ikke kjenner i det hele tatt. Andres greier som de bare har funnet på pleier liksom å være helt uinteressant for min del (med mindre de skriver om seg selv og real facts), men nå klarte jeg altså å bli hekta. Og så ble jeg ekstra glad da jeg kom til siste side og forfatteren kunne fortelle at det var basert på sann historie. Det er innafor!

Det verste som skjedde (ja, verre enn slimlydene midt på natta), var da T&T fikk en fisk på kroken nede ved brygga, og de oppmuntret MEG til å kakke hodet på den. Jeg har aldri holdt i en fiskestang en gang! Men jeg tok utfordringen selv om jeg er sterkt imot drap – jeg bare håpet at det kunne gi meg en følelse av å være en del av noe – for alle fisker jo..? Åh, jeg er så dobbeltmoralsk. Uansett, jeg fikk tak i halen på fisken til slutt etter at den hadde sprella rundt. Tok tak, mæka den hardt i steinveggen bygd opp av mange store runde steiner, glapp taket på fisken så den fløy inn i et hull i veggen… og der hørte jeg at den lå og sprella i noen sekunder. Følte meg som verdens verste tortur-Hitler, og føler bare at jeg må skrive det ned sånn at jeg ikke gir alle dere andre falske forhåpninger om at jeg er en bedre person. Hehe.

Håper dere har hatt en fin uke! Jeg vet ikke hvilken dag det er 😀

To flauser på to dager

God ettermiddag! Nå har jeg nettopp komt hjem fra jobb og skal snart shine kåken litt. LITT. Orker ikke mer enn det. Som regel er Peter og jeg ganske flinke til å holde orden (jeg er flinkest heheh), mens en sjelden gang står ting og hoper seg opp. Det liker jeg ikke, så i dag er det på tide å få fingern ut av røven og gjøre det koselig igjen. Her er noen eksempler på hvordan det står til:

– Tomme bokser som har stått i to dager. Er det så vanskelig å ta en bærepose fra skuffen under og få de vekk?

 

– Vekter som ligger MIDT i leiligheten. Egentlig er det ikke rot i mine øyne, men heller motivasjon så jeg enkelt kan trene når det passer meg 😀

 

– Yesss, kveldsmaten fra i går står fortsatt på stuebordet! Tenkte vel at den bare kunne stå til frokost….

 

Og så har blomstene fra bryllupet tatt kvelden.. Synes at de fortsatt er litt sjarmerende jeg. Det kan jo hende de blir fine når de er helt gone! Venter i spenning.

Til slutt må jeg bare fortelle dere om flausene jeg har hatt i helgen. Den første var i går da jeg jobbet på dagtid, og jeg plutselig fikk øye på en som Peter jobba med før. Jeg gikk mot køen han stod i og lurte på om jeg skulle være høflig og si hei. Tankekjøret begynte «selvfølgelig skal jeg hilse, han har jo til og med spurt om han kan få se leiligheten mens han er her!«, og så kicka smalltalk-fobien inn «nei, han kjenner meg sikkert ikke igjen, jeg får bare late som at jeg ikke har sett han«. Akkurat i dét jeg gikk forbi køen, så jeg en kar med solbriller som ligna på fetteren min, og en fetter skal jeg jo alltids klare å hilse på! Så jeg bråsnudde, skreik ut «neimen HEEEEI, er det DEG??«, og så til min store forskrekkelse at det var jammen ikke fetteren min. Snudde meg automatisk mot han som jeg egentlig ville hilse på først og sa «Oisann, det var jo deg jeg kjente igjen og skulle hilse på, ikke han, ehe!«…. Skjønner ikke hvorfor jeg måtte late som noe annet. Jeg kunne jo bare sagt at jeg trodde at han var fetteren min og at jeg tok feil. Haha.

Neste flause skjedde i dag tidlig, da jeg kom en time for tidlig til jobb. Jeg tenkte jeg skulle slappe av litt ute i skyggen før jeg starta arbeidsdagen, satte meg godt til rette med et pledd i en av sofagruppene. Helt uten å mene det klarte jeg å SOVNE! Jeg våknet sikkert noen minutter etter av at tre karer var på vei mot sjappa (god hørsel i søvne..). Jeg satte meg fort opp for å late som at jeg hadde vært våken hele tiden, og heldigvis hadde de ikke komt seg helt bort der jeg lå, så jeg tenkte at de ikke hadde sett meg. Så sa han ene «Ligger du her og sover?«, og jeg svarte meeeget overbevisende «Eeeh nei. Neinei! Nei. Jeg bare… nei!», mens jeg tenkte «IKKE SNAKK, DU KLARER IKKE Å PRATE NÅR DU NETTOPP HAR VÅKNA«, og så sa jeg «Jeg bare venter på kokkene, men det var så kaldt at jeg måtte ha pledd»…. Pledd… i denne sydenvarmen…. Igjen: hvorfor kunne jeg ikke bare si «ja jeg duppa visst av i noen minutter«.

Egentlig har hele livet mitt bestått av sånne småflauser, men det har faktisk vært lite av det i år. Kanskje derfor jeg kjenner så ekstra godt på det nå 😀 Nå blir det rydding! Kos dere i varmen <3

So effing pretty

God dag! Da jeg var ferdig på jobb i dag tok jeg turen innom en ganske ny butikk som heter Nerio+Fend. Det begynner vel å bli en stund siden de åpnet nå, men jeg eier jo ikke sans for tid og tror at ting som skjedde for 2 år siden er 2 måneder siden osv.. Anyways, jeg har ikke handlet der før i dag – bortsett fra spraytanbehandling to dager før bryllupet til T&T. Spraytan kommer jeg til å fortsette med så godt bankkortet tillater det. Mye sunnere å males enn å grilles foråsireslik! Velger jeg å tro..

Spraytan får vente til jeg føler meg altfor bleik. I dag kjøpte jeg to supersøte planter som friska opp heimen. Jeg er jo ikke særlig glad i rosa, men denne planten var så skjønn! fine planter til 79 kroner er innafor. Og så passet de perfekt oppi telys-holderne jeg kjøpte for 20 kroner på bruktbutikken 😀

Nå skal jeg se de siste ti minuttene av 13 reasons why, adjø!

 

Rare drømmer og verandalaif

Starter med god natt! Hehe, plutselig sent og jeg skal åpne på jobben i morgen. Jeg har i det minste komt meg til sengs. Jeg er ganske våken nå siden jeg ble slått ut av varmen i ettermiddag og sovnet på sofaen.. Drømte at det var september (når jeg skal til London), og at jeg klarte å ta flyet til London dagen før jeg og ei venninne egentlig skulle reise. Dro med meg kofferten inn til lobbyen på hotellet, og der satt det en stamkunde fra jobben. Vi lo og prata og syntes det var veldig merkelig at vi møttes der av alle steder utenfor lille Stryn. Og så våknet jeg igjen.

Sovnet på sofaen igjen kort tid etterpå siden jeg var så trøtt av varmen, og fjernt nok drømte jeg igjen at jeg skulle til London, men denne gangen var pappa, stemor, Peter og venninna mi med. Vi var skikkelig blakke hele gjengen og prøvde å spare penger til et show som skulle være noen dager senere, men så var vi skikkelig øl-tørste og jaktet på billig alkohol. Jeg fant en stor flaske baileys og tenkte at den kunne hele gjengen klare seg på i noen dager. Men så kostet den 800 norske kroner. Midt oppi det hele fortalte jeg gjengen den artige historien om at jeg hadde vært i London noen dager før og tilfeldig traff på en stamkunde fra jobben. Folka bare stirra rart på meg og sa «jammen Iris, du var da ikke i London for noen dager siden du?», og så kom jeg på at det med stamkunden bare var en drøm. Så altså, i en drøm skjønte jeg at en annen drøm bare var en drøm, men jeg skjønte ikke i denne drømmen at denne drømmen var en drøm? Haha jeg er så speeejsa. Men jeg tror at drømmer der og da er virkelige, fordi de oppleves som virkelig, og derfor må jo drømmer være virkelig bare i en annen slags dimensjon… Når vi dør så føles kanskje dette livet som en fjern drøm, akkurat som når vi våkner fra en drøm..? Og nå føles livet virkelig, fordi det er det som er her og nå.

Søte blomster som Tomine var så skjønn å gi meg etter bryllupet <3

Men nok om meg og psycholaif, over til verandalaif! To fridager er over, og dagene har jeg stortsett brukt på verandaen (bortsett fra når jeg slåkna på sofaen). Koser meg skikkelig her! Elsker å se på det grønne fjellet, elven som renner og fuglene som flyr forbi. Skulle ønske jeg var en fugl. Eller et menneske som kunne fly, haha.

Klokka ti i kveld tuslet jeg ned på jobben for å få frisk luft (ja det trengs, tenker du), og for å skrive handleliste mens jeg ventet på at Peter skulle bli ferdig på trening. Han glemte telefonen sin hjemme, så jeg satt på jobb og ventet på at han skulle kjøre forbi sånn at jeg kunne vinke. Kjørte forbi gjorde han, men så meg gjorde han ikke. Kvart på elleve spaserte jeg ned på kiwi for å storhandle, og regnet med at han kom til å ta et hint når jeg ikke var hjemme og jeg på forhånd sa at vi skulle handle etter trening. Kollega rådet meg til å ikke handle så masse, i tilfelle han ikke kom. Jeg storhandlet. Fire gode bæreposer som jeg begynte å bære hjemover. Kom meg vel 40 meter før jeg satte meg ned på en benk for å vente. Sendte han en melding på messenger i håp om at han gadd å sjekke PCen hjemme. Jeg begynte å planlegge hva jeg skulle si, hvor fjern han er som ikke skjønte at jeg var enten på jobb eller på Kiwi. Helt til jeg innså at det var jeg som var en idiot som tok med telefonen hans. Rett etter kom han kjørende, jeg gliste så godt jeg kunne og han lo. Han hadde brukt tre kvarter hjemme på å lete etter mobilen sin 😀

%d bloggere liker dette: